Det er pinsehelg, og årets aller første fisketur med overnatting ute i det blå sammen med to gode fiskevenner er unnagjort. Igjen sitter vi med minner på telefoner, i kameraer og i hodene våre – men jeg blir jo aldri helt ferdig før denne siden er postet og delt med akkurat deg. Leser du dette, kjenner du sikkert igjen følelsen jeg prøver å formidle.her.
Ole Petter, Leif Erik og undertegnede hadde bestemt oss for å prøve et sted som ikke lå helt langt nok unna hyttefolket, og det merket vi til tider også… men for en natur!

Ole Petter og jeg dro tidlig på dagen og satte kursen nordover i 12‑tiden, fast bestemte på å slippe det klassiske «lete etter teltplass i tre timer»-opplegget. Vi hadde nemlig valgt telt – selv om vi egentlig burde visst bedre og tatt med hengekøyene. Min er sendt inn til reparasjon etter litt for mye kjærlighet, så OP gikk også for telt. Det var meldt litt regn på lørdag, og han mente telt var lurere enn tarp. Greit nok.
Da vi etter tre kvarter kom frem til fiskevannene, oppdaget vi at det faktisk fantes flere fine plasser… for telt. Men vi så jo samtidig tusenvis av perfekte køyetrær rett ved vannet. «Hvorfor tok vi ikke med hengekøyene?» spurte vi hverandre mens vi sto der som to telt-turister i et hengekøyeparadis. For telt er det alltid litt mer styr. For køyer? Null stress. 😂
Men når man først finner en god plass, og Leif Erik noen timer senere dukker opp med hengekøya si og får førsteklasses spot på sin egen lille odde, da kunne vi ikke klage. I tillegg hadde vi vestavind hele pinsehelgen, noe som ga oss le for vinden innimellom.

Da vi kom opp på fredag, hadde “han derre YR” meldt varme – og det fikk vi kjenne på der vi tuslet rundt i området. Det samme hadde nok insektene fått med seg, for det vaket godt denne kvelden. Vi fikk likevel ikke rotet oss til å fiske med én gang, selv om vi burde. I stedet rigget vi camp og tenkte at dette blir noen fine dager med ørret til både lunsj og middag. Vi slappet av, nøt livet og den nydelige naturen med fiskevannet som sentrum i alle bilder.
Vi prøvde noen kast her og der, men fikk ikke helt dreisen – vi bommet og surret litt. Jeg fikk et par, og én av dem ble med tilbake for en runde i stekepanna. Det smakte fantastisk.

Utover kvelden dukket også Leif Erik opp – selv om vi var helt sikre på at han skulle komme dagen etter. En skikkelig hyggelig overraskelse! Han hadde fått posisjonen vår, så for en fjellvant kar som LE var det bare å spasere rett inn i leiren. Dette er jo et område han kjenner bedre enn de fleste. Det begynte å skumre i elvetiden, men inn kom han likevel, god og svett etter turen, fullstendig oppakket slik han pleier når han vandrer rundt i norsk natur – alltid klar for å kaste på en ørret som måtte finne på å vake på feil tidspunkt.
Det ble en nydelig avslutning på kvelden med kaffebål og gode historier – av typen der fisken blir større for hvert minutt, og til slutt er så svær at vi egentlig burde hatt redningsvest bare av å høre om den😂

Jeg var litt skeptisk denne turen da jeg hadde valgt sommerposen ettersom det fremdeles er kjølig på natten, men denne kvelden og natten var det en god norsk sommernatt hvor det var godt og varmt, for hva er vel værre enn å fryse gjennom en natt ute i naturen?
tter frokost neste morgen fikk vi fisket litt rundt, men vi visste jo at regnværet var på vei denne lørdagen. Det gjorde oss egentlig ingenting – sommerregn betyr ofte klekkinger, og klekkinger betyr håp. Før himmelen åpnet seg, hadde LE invitert oss under tarpen, der han hadde koblet ned hengekøya si så vi kunne sitte under “tak” og vente på at regnet skulle gi seg.

Etter en times tid sa jeg til gutta at jeg skulle ta en liten powernap i teltet mitt mens vi ventet. En time, liksom. Helt uskyldig. Da jeg våknet, hadde jeg pokker meg sovet i tre timer. Tre! Jeg våknet riktignok til en himmel som var i ferd med å bli blå og sol som glitret – men tre timer da! Hvordan i all verden skulle dette gå utover natta, tenkte jeg, mens jeg prøvde å late som om dette var helt etter planen 🫣

Etter at vi ble enige om at det fikk være nok med fuktighet ovenfra, bestemte LE seg for å ta seg en runde mot en topp, mens OP og jeg tuslet mot et større vann i nærheten for å se om fiskelykken kanskje hadde våknet fra dvalen. Vi hadde jo allerede konkludert med at regnværet – som ifølge YR skulle vare i «kanskje en halvtime» – hadde bestemt seg for å ta en heldagsjobb, så noen Marginata-klekking kunne vi bare glemme.

Det var da vi oppdaget at hele Norge tydeligvis hadde fått samme idé som oss. Jeg tuller ikke: Det så ut som DNT hadde arrangert landsmøte, Friluftslivets Venner hadde årsfest, og resten av befolkningen hadde bestemt seg for å campe akkurat her. Det lå telt og folk på hver eneste odde, tue, knaus og gressflekk som kunne holde en plugg. Dulpeknatten-området hadde forvandlet seg til en gigantisk campingplass – og vi var tydeligvis de eneste som ikke hadde fått invitasjonen!
Etter noen timers vandring tuslet vi tilbake til camp, og bare et øyeblikk senere dukket også Leif Erik opp – fullstendig sjokkert over hvor mange mennesker som plutselig hadde invadert fjellområdet. Han så ut som en mann som hadde gått inn i villmarka og endt opp på et slags uoffisielt «DNT‑Woodstock».

Vel, det er jo fantastisk at så mange bruker naturen – og flere av dem vi møtte var unge (vi har tydeligvis blitt skremmende gamle). Jeg vet jo selv hvor min egen friluftshistorie startet, så vi takket av en litt kaotisk dag med alt mulig rart av opplevelser. Og plutselig var det søndag. Solen skinte, fuglene kvitret, og Ole Petter snorket som bare et menneske med god samvittighet kan gjøre. Men det er jo fint når de små sover godt.

Jeg ble sittende alene denne morgenen og så på noen fisk som yppet seg i vannskorpa etter… ja, gu’ fævlane vet hva. Jeg så verken mygg, fjærmygg eller noe annet som kunne forklare oppførselen, men noe var det. Og det var definitivt ikke noe jeg hadde i flueboksen, for jeg klarte ikke lure en eneste en denne morgenen heller, så et parr gode runder med kaffe til egg&bacon ble nytt til en god og varm sol før de andre gutta kviknet til å joinet.
Denne formiddagen så vi sakte men sikkert folk begynte å romstere i sine camper noe som fikk oss inn på en tanke om at de sikkert skulle hjem denne søndagen.

Denne søndagen bar på et eget lys. Været skiftet mykt mellom sol og skyer, vindstille og små pust av bris, som om naturen selv ikke helt hadde bestemt seg. Samtidig tynnet menneskene rundt vannet ut, én etter én, og det føltes nesten som om vannet igjen tilhørte oss. Ja, vårt vann – i hvert fall i hjertet vårt 😂
Det ga en egen ro å kunne vandre og fiske uten å kjenne at man tråkket inn i andres stillhet. Men selv om dagen var vakker, var fisket fortsatt stille. Vi forsto etter hvert at vi nok var litt tidlig ute; insektklekkingene lot vente på seg, og de få Marginataene vi så, var bare små forvarsler – som om naturen hvisket at festen skulle komme, men ikke helt ennå.
Utpå kvelden ble vi kreative – den typen kreativitet som bare oppstår når man har vært ute lenge nok til at både kaffe og fantasi begynner å koke. Ole Petter åpnet villig roteskrinet sitt, som viste seg å være et slags universalskrin for fluer til absolutt alle tenkelige fiskesituasjoner. Han var spesielt stolt av å vise frem en Tjernobyl Ant, som han mente kom til å fiske som en gud her på Dulpeknatten. Jeg var mildt sagt skeptisk – den så mer ut som noe du kunne bruke til å skremme små barn med.

Noen minutter før vi skulle legge oss til lading for natten, fikk vi plutselig en forestilling på himmelen. Skyene tok fyr i solnedgangen og viste frem hele fargekartet sitt, og vi var ikke trege med å finne frem kameraer, mobiler og alt som kunne forevige øyeblikket. Det var som om naturen selv sa: «Greit, dere fikk ikke fisk – men her, ta dette i stedet.»

Den andre pinsedag kom som en bonusrunde i livet – en ekstra fridag vi kunne late som vi hadde jobbet hardt for. Siden vi hadde lagt oss tidlig kvelden før, spratt jeg opp klokken 06:30 som en overlykkelig morgenfugl jeg egentlig ikke er….ehhh, jo!
Det var vindstille, så jeg åpnet begge sidene av teltet og lot naturens egen Spotify spille: fugler som ga alt i trekronene, solstråler som klinte til med varme, og en stillhet som nesten fikk meg til å tro at jeg var et bedre menneske enn jeg egentlig er.

Etter en frokost med egg & bacon (fordi hvorfor stoppe når man først har begynt å spise som en tømrer på skift), kaffe og litt skravling med gutta, pakket vi sekkene. Planen var å fiske oss rundt noen av de andre vannene før vi vandret ned fra denne plassen som hadde vært alt på én gang: turistfelle, campingplass, friluftssirkus og en etterlengtet pause fra voksenlivet.

Ole Petter og jeg fikk selvfølgelig ikke fisk – vi kunne like gjerne kastet på asfalt. Men Leif Erik ringte senere og kunne triumferende melde om en «gedigen» 350‑grams rakker som hadde tatt flua hans. Han var strålende fornøyd, turen var reddet, og egoet hans fikk seg en såpass god boost at vi andre bare måtte være enig, for er det en som kan fiske, presentere fluer på vannet og lese elver og vann så er det Leif Erik.

Nok en tur er lagt i minneboka – full av små øyeblikk, store lattere og akkurat passe mengder kaos. Ingen episke historier om ørret som gikk amok i Marginata‑klekkinger eller et fiske som kunne fått Villmarksliv til å ringe oss for intervju, men en tur med gode fiskevenner jeg har hatt i årevis. Og det er jo egentlig det som er selve gullfangsten.

Takk for en fantastisk pinsehelg, gutter – nå er jeg mer enn klar for resten av fiskesommeren. La oss håpe den inneholder litt mer fisk og litt færre teltplasser på størrelse med Roskilde.