Ti år har gått siden sist jeg var på tur inne i nasjonalparken og Espen inviterte oss, Ole og meg på tur som skulle starte fra Åan. Vi kjørte fra Sandefjord kl.8 og startet gåturen oppover vassdraget som er Normann Lågen som renner ut i Larvik. Denne skulle vi gå langs noen dager, noe som er litt rart å tenke på ettersom vi ofte forbinder Lågen med lakseelven som munner ut i Larvik.

Etter en litt frisk start på ca 14 km i vierkratt, myr og lyng, kom vi frem til en veldig fin teltplass like nedenfor der Geitsjøen renner inn i Lågen. En vakker tur sådant med enorme områder med mye multer. Ble mange stopp med hodet i bakken og rompa i været 🙂

Plassen heter Revhølan og er en kjent plass for fiske spesielt på høsten når større fisk slipper seg ned fra Geitsjøen når det blir nok vann, hvilket det ikke var nå!
Vi oppdaget raskt at det hadde vært tørke på Hardangervidda og det var ikke snøflekker å se noen steder foruten om på Hardangerjøkulen. Selv om det sikkert også har regnet noe her inne, var de aller fleste pytter og myrer tørre, noe som også ga oss en svslappende holdning vedr mygg og knott. Her var vi to netter for å få en litt rolig start. Ole og jeg delte teltet til Ole som visstnok er et 30 år gammelt Helsport 3camp telt som vi var noe skeptiske til, men som fungerte perfekt. Espen hadde sitt en-manns og slapp unna snorke-orkesteret fra Knoll-og-Tott😂
Vi hadde belaget oss på enkel mat denne turen, så real turmat var kjøpt inn både for frokost og middag, slik at vi skulle klare å holde vekten nede på pakksekkene for denne uken inne på fjellet. Det er rart hvor godt enkel mat smaker når mat har gått i mange timer og får satt seg ned. Tar heller ikke lange tiden før kroppen sier ifra når det kommer til hvor sliten man er blitt av gåturen som selvsagt ikke er hverdagskost. Men, vi vet å kose oss med bål, mat og selvsagt en knert av «Flybensin» i kaffe og te 🙂

Vi utforsket området og lærte fort fra den «Eldre Edda» Espen om det å krysse elver. Men for meg er det å krysse elver synonymt med å utsette seg for beinskade dersom man glir og setter foten fast mellom store elvesteiner. MÅ IKKE NØLE, sa Espen! Bar å gi på! Gikk jo bra det også, og på den motsatte siden ventet nok en spennende fiskestrekning der vi koste oss og hvor gutta var borti større fisk. Dette var elvestryket ut fra Geitsjøen inn i Lågen, men også her bar det preg av mye mindre vannstand enn det hadde vært håp om, men da hadde vi ikke klart å krysse!

Det ble ikke mye å fortelle om vedr fisket her, men fortellingene sier at denne plassen skal være alvorlig bra når høsten kommer og stor feit fisk fra Geitsjøen slipper seg ned for å finne gyteplasser. Området bærer preg av dette!
Vel tilbake etter ennå en kryssing, disket ole opp med litt mat som han tilberedte på sin elegante-og kunstneriske måte sa han. Ørret trukket i varmt vann med Einerbusk som krydder servert med potetstappe. Smakte Gørrmett godt ja!
Som dere ser på bildene så har vi hatt veldig bra vær og sol fra delvis blå himmel og dette er vel også det som huskes best isteden for regnvær og snøbyger, slik som det ofte kan være i August på Hardangervidda! Den siste kvelden her på Revhålan dro det oppover dalen et mørkt skylag og vi så fort at vi ville få en skvett med regnvær på kvelden. Slik ble det, men det varte kun i 15-20 minutter, men som også ga meg muligheten for et skikkelig regnbue bilde. Kan ikke la slike flotte ting forsvinne uten å forevige det som bilde.

Etter å ha utforsket dette området og fisket seg ferdig, satte vi kursen videre oppover Normanns lågen og fant en fin plass ved ei hengebru ikke lange gåturen, som krysset elven for første gang etter vi startet. Før vi kom opp til plassen, gikk turen delvis på en stor Slepe som de heter, altså en hovedsti gjennom området som har vært slik i veldig mange år.

Her oppe het vannet Hølen og ligger sammen med Langevannet som igjen henger sammen med Skrykken som er et av de større vannene inne på fjellet, og vi satte opp teltene og slo camp på 1157m.o.h. kun fordi det var så pent og lovende der.
En vakker plass men også ved siden og ganske nært DNT stien videre mot Rauhelleren. Her møtte vi kun noen få personer, så vi hadde denne perlen helt for oss selv uten mye tråkk eller bjelling fra sauene som var på motsatt siden av Lågen. Denne plassen så veldig lovende ut vedr fiske etter noe større ørret enn vi fikk nede ved Revhålan, så etter litt mat og drikke fisket vi oss litt rundt Hølen, men heller ikke her var det noe stor fiskelykke. Det er joe noe med å ikke gi opp, for da ville slike turer være helt meningsløse, men heller finne alle de tingene rundt oss som vi blir oppslukt av. Alt er som et postkort! Uansett hvem vei man snur seg så finner man de fineste utsnittene.
Denne ettermiddagen fikk vi et fantastisk vær med knall blå himmel og en nesten «syden» opplevelse. Insekter tenker du nå eller? Nei, insekter var det minimalt med! Ikke mygg og utrolig lite knott! Vi har i etterkant av disse dagene konkludert med at vi nå i første uke av august faktisk er for sent inne til både fiske men også vedr mygg/knott!

Vi våknet opp ved hengebroen til tykk og tett tåke kl 7, så det var bare å legge seg nedpå igjen.
Da jeg på nytt våknet kl 10, var tåken i ferd med å lette, noe som igjen viste seg da å skulle gi oss et fortryllende fjelltur-vær over og videre mot Rauhelleren.
Etter nok en real god frokost bar det videre etter at telt og utstyr var pakket ned. Vi valgte å gå av stien og satte kursen opp mot en topp, som tok oss opp på toppen av Dagfiskenutan. Denne hadde en topp på 1278m.o.h. der vi fikk en helt fantastisk fin utsikt med alt rundt oss til en knallblå himmel.
Hardangerjøkulen lyste opp i den ene retningen, Geitvassdalen i den andre og vi skimtet Rauhelleren langt borte.
Rauhelleren skulle være vår første stopp og pause plass for dagenog vi hadde allerede bestemt at vi skulle om det var mulig, kjøpe en iskald øl som premie før vi skulle ta etappe nr.2 denne samme dagen.

Vel fremme ved en hengebru etter mange timer og «vegkrysset» der stien delte for retning Hein, Rauhelleren, Solheimstulen/Åan, satte vi fra oss tursekkene og slappet av kjøle føttene i elven, for så å «tusle» 1,5 km ned til turisthytten på Rauhelleren. Her fikk vi førsterad med utsikt på utsiden av turistforeningens kjente plass med en iskald halvliter toppet med hvitt vakkert skum og en liten Jägermeister. I solveggen der vi satt, ble vi fort kjent med andre hyggelige fjellfolk som også benyttet muligheten til å la solen varme som i «syden»
En absolutt god opplevelse og jaggu smakte øl nr.2 like fantastisk 🙂

Etter en god pause, takket vi pent alle for oss og gikk vi tilbake til knutepunktet å pakket sekkene, tapet helene på nytt mot gnagsår og siktet ut et område langs Djupa som vi nå skulle gå parallelt med de neste dagene mot Heinlægeret. Uret viste 18:00 da vi løftet på oss sekkene og satte fart på beinene i mål om å finne en teltplass ikke så langt unna ettersom vi allerede hadde gått langt nok for idag, men etter én-og-en-halv time var vi helt ferdige! Denne strekningen fra Rauhelleren langs Djupa var tydeligvis et ettertraktet plass for fluefiskere, for det var telt og folk langs hele ruten men heller ikke i Djupa var det spesielt mye vann og kun de støste kulpene var det litt vann i her. Etter å ha gått 17,4km valgte vi ut en plass på motsatt side av elven og siktet inn en bru, men denne hadde ingen sti inn eller ut. Dette var en bru vi så på kartet at var fra en eldre slepe som i dag ikke var i bruk, dvs at DNT har lagt om ruten slik at folk benytter annen vei.

Etter oppsett av telt og mat, vandret vi litt rundt men dette var ikke direkte noen plass for å fiske da det kun var en liten kulp like nedenfor som det ikke vaket i, men jeg tuslet ned å prøvde noen kast og der nede sto det 2 brukar som var ennå eldre av firkantet steinblokker. Dette må være ennå eldre for her var selve bruen vekk og området var totalt urørt! Det vi da ble enig om er at naturen også gror igjen godt, for det var overhode ikke noe merker etter folk på denne siden.

Heller ikke her nede var det noe suksess når historien om prikkefanter så store som små Blåhvaler skal beskrives, så opplevelsen vinkles ennå mer over til den fantastiske flotte naturen vi har her i Norge og et Hardangervidda som fremdeles lar seg lokke for alle mennesketyper. Men historien om Djupa tror jeg på! Dette er et elv strekket som ved normal vannføring har lange fine strekk og store kulper, så dem som forteller historiene om vakende ørret fra kiloen og opp, lyver trolig ikke så mye som om jeg ville om jeg gjorde om denne opplevelsen med fluestang om alle fiskene vi fikk 🙂

Etter en tidlig frokost,nok engang av Real Frokost, bar det videre ca. 10 km med retning Hein og Heinseter.
I solstråler fra en knallblå himmel trasket vi gjennom et fantastisk område over Geitsjøhovda på 1254m.o.h og kunne se nedover Djupa mot Geitsjøen som vi skulle fisket i, OM det hadde vært vann nok! Langs veien til Hein traff vi på flere hyggelige fjellfolk som hadde lang erfaring med fjellet, noe som alltid er veldig koselig å høre om.

Finne mennesker med samme interesse og felles interesse for naturen i området er det alltid hyggelig å treffe på dersom dem selvsagt ikke er bedrevitere da! Det finnes noen av dem også, dessverre.
Da vi rundet Selstjønnutan på 1160 meters høyde, dukket for meg mitt etterlengtede Heinseter frem! For meg er Heinseter noe spesielt ettersom dette var mitt første møte med Hardangervidda for over 30 år siden. den gang var det Espen sin bror Ole Petter som dro meg med innover over Halne med båten Halne kongen og hvor jeg syntes 2 timer var langt å gå 🙂
Her på høyden mellom Selstjønnlægret og Hein møtte vi også ei dansk dame som hadde ligget i telt alene og som tydelig trivdes i sitt eget selskap og hadde over hodet ikke noe form for stress med tiden. Er så fint å se hvordan vi er forskjellig og hva som er viktig. For henne var det å kunne gå den lille avstanden godt nok og fant en liten «spot» nedenfor Heinseter der hun satte opp sitt litte Igloo-telt og faktisk ønsket oss velkommen da vi senere gikk forbi henne ned for vår egen teltplass!

Da vi kom ned til Turisthytten, var det opplagt at vi skulle ha en iskald pils igjen! En velfortjent og toppet iskald halvliter i solveggen. Kan tro om det smakte og vertskapet skal ha ros for de er fantastisk flinke til å toppe halvliter-beger inne på fjellet, som for øvrig kun koster kr100,- noe som sikkert ville vært 125,- i by’n! Om ikke det var nok med toppet halvliter, så dukket selveste sjefskokka på Heinseter opp og tilbøy oss fersk lapp med rømme og syltetøy til ølene, en fin Guest fra fjellfolket på Heinseter!
Vi har nå ennå en natt i telt før vi skal avslutte årets tur med overnatting på Heinseter i skikkelige senger, noe jeg gleder meg til, så vi heiv på sekkene og ruslet ned til teltplassen ved sand-dyna en bit nedenfor. Her var det ledig og et veldig fin gjenforening fra flere års besøk her.

Også i Heinelvi et det ganske lav vannstand og som vertskapet på setra fortalte har det vært lite snø i fjellet sist vinter. Dette merkets også på fiske denne kvelden, for heller ikke her var det vakende fisk eller kroking av ørret, men Ole var borti noe større da han ble ganske desperat og dro frem Orm#4, men heller ikke denne satt! Real turmat, sjokolade og «96» til en litt forblåst kveld, ble dagens avslutning.
Siste teltmorgen er kommet og vi brukte morgenen til å nyte frokost, pakke ned for siste gang og satte fra oss sekkene utenfor Heinseter da innsjekk var kl 16:00.
Vi gikk helt opp til Øvre Hein for å finne tilbake til «gamle røtter» ved utoset og der vi så mange ganger har hatt teltleir med gode fiskeopplevelser. Jeg ble ganske sjokkert da jeg så hvordan elven så ut! Har vært der oppe mange ganger, men har aldri sett elven så markert med steinrøys i dagslyset.

Tørrfluefiske i 14-15 m/s vind med vårflue, Montana, Pheasant Tail, streamer og mye annet rart resulterte kun i en liten stakkar sak som trolig aldri hadde sett verden overfor vannet før.
Den vakre tassen ble satt tilbake, men spørs om det fiskes godt nok når elvene var fulle av denne størrelsen. Burde kanskje vært fisket hardere for Rakfisk eller annet for å rydde litt opp?

Men, det er ting vi ikke kunne gjøre noe med og vi hørte fra ole Petter og Eric som vandret fra Øst til Vest over vidda, at det var det samme hele veien og årsaken er jo klar, for det er ikke noe snø i fjellet!
Etter noen timers fiske med kun én fisk, ble det retrett til noe jeg hadde gledet meg til, nemlig innsjekk og hygge på Heinseter.

Vi var de første som sjekket inn og fikk en omhyggelig forklaring for hvordan dem fikset Covid-problematikken, noe som var grundig utført med inndelinger vedr bespisning og toalettbesøk. Mye som skal sikres slik at disse knutepunktene på fjellet blir rene smittebomben.
Etter en veldig fin avslutning på årets tur, fikk vi servert en 3-retters med blomkålsuppe til forrett, hjemmelaget hjortekaker til poteter og herlig dampet grønnsaker og til dessert jordbærfromasj! Dette servert av noen herlige mennesker som vet hva service er og betyr for gjester som ønsker seg noe mer enn «fastfood» servert på en plett! Jeg blir vertfall påvirket av slike mennesker når man vet hva dem har tilgjengelig av resurser. De fleste råvarer skal inn på vinteren på snøen og noe kommer innover med fjellfolket gjennom sommeren, men det skal alt lages fra bunnen av, vertfall det meste, så ja: Takk for maten og opplevelsen Heinseter!
Siste morgen og utreise dag fra fjellet ned Nedre Hein til Åan der bilen ble parkert. God planlagt frokost etter en myk og god seng, samtidig som matpakke til lunsj ble laget og pakket inn etter gamle kunster. Etter farvel med Heinseter ble 14km i ganske variert terreng underlagt noe nå ganske såre føtter, lår og legger for det var alt fra fine stier til kraftig bevokst bjørkeskau og steinete sti som ble punktum finale for denne turen etter ca. 50km fot-tur.
Jeg er veldig takknemlig for å bli med dere på tur Ole og Espen og selv uten skikkelige fiske bilder har naturen gjennom denne tur igjen vært på vår siden med alt fra fantastisk lys til latter-og moro!