Årets uke i Ruskeskrittet er dessverre historie, og som vanlig oppfører tiden seg som en storørret på tørrflue – den er borte før du rekker å blunke. Plutselig var vi halvveis, og før vi visste ordet av det var de nye kaffekoppene tomme og elven tom for vann.
I år ble troppen redusert til fire ivrige fluefiskere. En av gutta måtte melde forfall etter tekniske problemer med en arm som visstnok ikke tilfredsstilte til fluestangkasting. Armen til Trond var altså ute av drift, men det var heldigvis ikke Ragnar, Morten, Line og undertegnede. Vi tok derfor på oss det tunge ansvaret med å fiske, spise, skravle og nyte livet mens han hadde satt kursen mot varmere strøk der man også kan vifte med stangen
Plassen min.... 