Årets uke i Ruskeskrittet er dessverre historie, og som vanlig oppfører tiden seg som en storørret på tørrflue – den er borte før du rekker å blunke. Plutselig var vi halvveis, og før vi visste ordet av det var de nye kaffekoppene tomme og elven tom for vann.
I år ble troppen redusert til fire ivrige fluefiskere. En av gutta måtte melde forfall etter tekniske problemer med en arm som visstnok ikke tilfredsstilte til fluestangkasting. Armen til Trond var altså ute av drift, men det var heldigvis ikke Ragnar, Morten, Line og undertegnede. Vi tok derfor på oss det tunge ansvaret med å fiske, spise, skravle og nyte livet mens han hadde satt kursen mot varmere strøk der man også kan vifte med stangen

Oppholdet startet litt tøft da Norge spilte VM kamp mot Frankrike og da Frankrike satte inn mål nummer fire, innså undertegnede og Ragnar at det eneste som gikk til ekstraomganger denne kvelden var Gin & Tonic-runden på hytta, noe som ble en snodig start på lørdagen også!
Alt dette over er selvsagt sant, men det som startet turen var kast nr 3 av Ragnar som hadde spottet en vakende ørret. Jeg selv hadde knapt nok kommet ut i elven før jeg så Ragnar gjøre tilslag og en stor gullfarget ørret gikk i luften og sprutet godt da den landet i vannet igjen. Jeg skjønte raskt at dette var en fisk over kiloen, noen som også kanskje la listen for kvelden, men vert fall resten av dagene, for hvordan kunne dette toppes når vekten viste 1,4kg… Var bare å innse at dette kom til å bli et ørlite problem for oss som er på tur én gang i året!

Denne dagen var det en veldig bra klekking av insekter og både Aurivilli og Baetis klekket både som små og store, noe som det har vært lite å se av de siste årene, så veldig moro å se at det er liv i Norske elver til tross for hvordan kraftprodusentene råkjører elvene med minimal vann og plutselig maksimalt produksjon! En annen positiv ting jeg føler er at da det er opphørt med garnfiske i fjorden nedenfor som har vært for salg i diverse butikker, så har gjennomsnitt størrelsen økt, noe som gjør det moro å få.

De neste dagene bød på vær av det schizofrene slaget. Fra sydentemperaturer hvor vi svettet som om vi sto i badstue med vadebukser, til nordavind som minnet oss brutalt på at vinteren allerede hadde begynt å varme opp på sidelinja. Det var fortsatt gode klekkinger og vakende fisk, men for flere av oss – undertegnede inkludert – var krokingsprosenten omtrent på nivå med det å vinne i Eurojacpot! Fiskene tok døgnflueimitasjonene villig vekk, men deretter skjedde det meste. Bom på tilslaget. Bom igjen, og når fisken endelig satt, så fant spissen det for godt å ryke på et særdeles upassende tidspunkt.
Den ene dagen klarte jeg kunststykket å miste fem fisker og bomme på sikkert tjue til. Etter hvert begynte jeg å mistenke at ørretene hadde inngått en intern konkurranse om hvem som kunne få meg til å banne høyest ute i elva. Jeg tror jaggu de hadde premieutdeling den kvelden, da Morten var på hytta og hadde hørt et høyt og tydelig FAA….
Vet om flere som frustrerte, men slik er det for de aller fleste og selv den mest erfarende ryddet også opp i «Svarte-boka» for å si det sånn!
Søndagen var det uklassering og en oppvisning fra elvesjefen som dette året hadde fått seg en 3 fot «lang» fluestang sånn kun for å utfordre seg selv og det er imponerende å se kunsten i å kunne leke seg med utsyr vi andre aldri ville turt å kjøpe, men også han måtte over til litt lengre utstyr da han og jeg ble stående å fiske på noe fine fisker godt over kiloen denne formiddagen og etter noen kast ut i elven mellom alle varianter av strømmer med ett bom på tilslag, klarte jeg å kroke en skikkelig bamse som styrte dansen et parr minutter med min klasse 3, og etter litt diskusjon om hvem håv jeg skulle bruke var gledet raskt over da fluelina kom tilbake som en fjær som hadde rast ned en skråning. Fisken som røyk anslo den unge lovende flue-dude´n til 1,5-1,6kg!
Den kommende timen hadde gutten som kjenner enhver krik-og krok klart å plukke hver av de fiskene som vaket steady der opp og satt dem pent tilbake- 1,4 , 1,6 og røyk den siste selv som var ennå større….for en dag!

Værgudene hadde også bestemt seg for å teste tålmodigheten vår vedr hvor mye det kunne blåse i denne dalen, og prognosen til YR skrev at vinden skulle et øyeblikk være 0m/s og 10m/s i kastene…. dette stemte veldig med det var jo aldri 0m/s lenge nor til at man rakk å legge fluen ut der fiskene vaket én-og en gang.

De siste dagene i Skrittet var vi redusert til den harde kjernen: Morten, Ragnar og undertegnede. Resten måtte hjem for å redde verden, holde hjulene i gang og hjelpe folk som det værre enn oss ved elva, og de trenger vi virkelig! Samtidig pakket stadig flere sammen Glampingbiler og fra campingplassen, så vi fikk etter hvert så god plass at vi nærmest kunne velge og vrake i de fineste plassene.
Men så kom vinden og regnværet! Etter en hel dag med regn lettet skyene rundt klokka seks – og da gikk naturen fullstendig av hengslene. Det eksploderte i døgnfluer! Det klekket så mye at det så ut som elva hadde bestilt all-inclusive døgnfluebuffet. Fiskene stod i kø fra oset til langt oppover elva og mesket seg som om det var siste kveld før vinteren.
Problemet var bare at våre «helt perfekte» døgnfluer i krokstørrelse 12, 14 og 16 plutselig var én av 1 million andre identiske, og det blir litt som å prøve å få oppmerksomheten til en kar på julebord ved å tilby ham en kjøttkake 🙂

Noen fisker gjorde riktignok en feilvurdering og tok fluene våre, men de fleste oppførte seg som skattefuten i mistenksomhet. Når fluelina traff vannet litt for hardt, forsvant all vaking momentant, og jeg sto der og stirret på tom vannflate i 20 sekunder, før fiskene kom tilbake og fortsatte festen – akkurat lenge nok til å minne oss på hvem som egentlig bestemte. Lett skal det ikke være!

For en kveld og opplevelse av både vaking, klekking og en real porsjon frustrasjon, noe som gjør dette til en hoppy hvor man MÅ legge frustrasjonen vekk og tenke på at om 8 dager senere så er det ørret-og røyefiske på Laksefjordvidda 🙂
Til tross for både kraftig regnvær og særdeles mye vind, ble dette er veldig fin uke og håper at bomslag, ryking av fisker og glosebøker blir glemt for neste år, for mye av turen til Ruskeskrittet er menneskene som kommer opp, og er vi heldig så dukker kanskje Trond opp med en sterk høyre arm

Tusen takk atter en gang for en skikkelig ruskete tur til Skrittet! Som tidligere har vi delt både store forhåpninger, små fiskehistorier, noen gode fangster og et imponerende utvalg kreative forklaringer på hvorfor fisken ikke tok akkurat vår flue. Det har vært dager med sol, regn, vind, klekkinger, latter og fantastisk selskap – akkurat slik en ekte Skrittet-tur skal være.
Jeg håper vi alle finner veien tilbake neste år, klare for nye vak, nye unnskyldninger og kanskje et par fisker som gjør feil igjen.

Vi ses langs elven!