En tur der regnet kom, tørken rådet, fisken uteble og retretten ble redningen.
Torsdagen startet som alle gode torsdager bør: med at Excel-arkene ble pimpet opp av Copilot, og Grunndata fikk servert utfordringene mine i kulepunktform sammen med mine gode kollegaer. Etter dette digitale fyrverkeriet skulle jeg hente selveste Byggmakkers Morten nede i Drammen.
Han hadde ankommet klokka 12 og brukt et par timer på å besikte elvebyen fra sin beste side: solskinn, 24 varme plussgrader og en rolig spasertur langs elva for å møte meg. En gentleman av rang.

Sammen satte vi kompassnåla på den elektrifiserte kjerra og suste mot Åan Turisthytte, der Østfolds nye administrerende økonomidirektør, Espen, allerede hadde reist opp for å sikre en god teltspot. Kjøleeksperten Hjalmar N. Gustavsen skulle også oppover med sin trofaste Kuling, men som vanlig hadde han «bare en liten ting» som måtte ordnes først. Dermed ankom han teltplassen akkurat idet det ble mørkt — selv om himmelen var stjerneklar.
Etter at teltene var spent opp etter alle kunstens regler (uavhengig av om teltstenger var hele eller knekte), satte vi oss ned for å nyte en fantastisk kveld. Månen dukket opp over fjelltoppen, og spionsatellittene fra Putin, Kim eller Elon seilte over oss som små kosmiske nattevakter. Vi nøt den eneste tørre kvelden av det som skulle bli en langhelg i foten av Hardangervidda, der Heinvassdraget møter Normannslågen og danner Lågen — den samme Lågen som drar med seg campingplasser, traktoregg og diverse utstyr ut fra Larvik mot Svenner.
Denne helgen skulle det derimot ikke bli slik. Her var det så lite vann i elvene og sidevassdragene at jeg aldri har sett maken. Store steinrøyser lå som vitnesbyrd om et problem som diskuteres daglig. Normannslågen er, etter hva jeg vet, ikke regulert — kanskje — men vannmengden var uansett ufattelig lav. Noen få kulper fantes, men ikke slik vi hadde sett for oss eller hørt andre fortelle om.

Etter en lang, rolig og mistenkelig sivilisert frokost, den typen som får deg til å lure på om du egentlig er på tur eller på hotel, og etter at vi hadde bygget en gapahuk som kunne fått selv en middels erfaren viking til å nikke anerkjennende, tok vi med fluestengene og ruslet oppover langs elva mot Rauhelleren. Planen var egentlig å gå nedover mot Ossjøen, men terrenget der så ut som et sted man kunne miste både sko, humør og kneskåler i én og samme bevegelse. Vi valgte derfor å ikke utfordre skjebnen mer enn nødvendig.
Så, helt uten dramatikk dukket det opp et stort vann som så lovende ut. Det hadde en slags fiskesti langs kanten, noen sauer som sto og vurderte oss som om vi var dagensnderholdning, og en robåt som lå og ventet på at livet skulle ta en positiv vending.
Vannet var grunt, og man måtte kaste midtfjords for å nå noe som minnet om en mollabakke. Etter noen kast og en liten tass på rundt 200 mm, ble Morten og jeg enige om at dette vannet neppe var en del av fiskekortet. Vi er jo lovlydige karer, så vi trakk oss stille tilbake før noen kunne anklage oss for å drive med ulovlig miniatyrfiske.

Tilbake til Normannslågen bar det, og her oppe var elva enda mindre. Én tredjedel vann, resten steinrøys. Forventningene til turen fikk seg en knekk som kunne høres helt ned til Kongsberg. Vi tok noen kast i en kulp som så ut som den kunne romme en fisk eller to, men det var som å tro på julenissen: du håper, du drømmer, men du vet at du egentlig bare driver med avansert selvbedrag. Samtidig begynte regnet å bli mer useriøst, som om værgudene hadde bestemt seg for å kjøre slapstick-show.
Byggmakkeren og Grossisten konkluderte med at campen, bålet og en tørr plass var neste stopp. Vel fremme under presenningen ble det sen lunsj og et glass vann, som om vi var på detox-retreat for friluftsfolk. Det tok ikke mange kvarter før Turoperatøren fra Østfold og Kjøleeksperten dukket opp, søkk våte fra topp til tå, som to nyvaskede retrievere. De hadde fisket seg oppover Heinelvi, der Espen hadde fått en sværing. I hvert fall større enn mine 200 mm, som nå begynte å ligne mer på en misforståelse enn en fisk🤣

Dette ble et lite vendepunkt. Værmeldingen lovet mer regn, kraftigere regn og enda mer regn gjennom lørdagen og inn i søndagen. Det er jo fint med regn i fjellet, men ikke når man er i fjellet.
Fredagen endte med sju timer i stol under gapahuken, neddopet av bjørkerøyk. Klokka 04:15 natt til lørdag lå jeg i teltet og konstaterte at ytterduken hadde gitt opp og slapp regnet gjennom. Det var bare å legge seg til rette og vente på de spennende timene som kom, som en slags nattlig realityserie ingen av oss hadde meldt oss på, men som jeg likevel måtte delta i.

3,5 timer søvn natt til lørdag er kanskje i minste laget, men pytt pytt — kroppen fungerer jo på ren viljestyrke og kaffe når den må. Etter en lang morgen hadde jeg pakket det meste, til de andres store frustrasjon. Det er jo noe dypt tilfredsstillende med å ligge en luke foran og se hvordan folk blir stressa av at du er for effektiv. Det er som å trykke på en knapp merket «mild panikk».
Etter frokost ble campen pakket ned, og plassen sto klar for nye håpefulle fiskere som ikke aner at vassdraget nå er mer steinrøys enn elv. Klokka viste 09:15 da vi dro, vi hadde pakket og reist før fævlane hadde stått opp og fist! Det var det ingen av oss som helt hadde fått med seg, men det ga en deilig følelse av å være så tidlig ute at selv naturen ikke hadde rukket å våkne.

Vi skulle stoppe ovenfor Rollag for å få en oppvisning i fluefiske etter storørret som sto i strømmen fra kraftstasjonen. Vel fremme viste Gustiff oss elegant hvordan man frisere vegetasjonen i området med fremsleng. Det gikk så det sprutet i ugresset, og både Bjartmar-flua og spissmaterialet forsvant fra utstyret som om de hadde meldt overgang til en annen sportsgren.
Det tok ikke lang tid før han igjen demonstrerte sin spesialitet: kunsten å fange 10 cm småfisk med selvtillit som om han sto i Alaska og dro opp laks på 12 kilo. Opplevelsen og latteren var uansett det som ble sittende igjen, og kanskje også litt av vegetasjonen han hadde frisert.

Vindfjell og Svartvannssetra
Etter en kort kjøretur var vi på Vindfjell og satte kursen mot Øyervann for fiske, bål og pølser — altså den hellige treenigheten av friluftsliv. Det ble riktignok lite fiske, lite vaking og ikke noe bål, men vi fant en splitter ny gapahuk som noen ildsjeler har jobbet godt med. Et kjempefint initiativ, og akkurat passe fancy til at vi følte oss litt bortskjemte.
Espen hadde vært borti flere fisker, mens Ole Hjalmar trente Kuling på stand. Hunden gjorde stand på 7–8 fugler, noe som lover godt både for fuglebestanden og for Kuling, som nå begynner å oppføre seg som en hund som faktisk vet hva den driver med. Det er alltid hyggelig når hunden leverer bedre resultater enn fiskerne.

Vel nede på Svartvannssetra fikk vi fyr i ovnen og lagd middag. Dette stedet er et knutepunkt for mange av mine venner og fiskevenner — en slags sosial hovedstasjon for friluftsfolk med hang til fluefiske og gode historier. Det var hit Ole Petter tok meg som 19–20-åring, og her ble jeg medlem av Sandefjord Jeger- og Fisk. Her lærte gutta meg knepene jeg fortsatt bruker, og noen knep jeg fortsatt later som jeg bruker.

Det ble en kjempefin kveld med minner, historier og god stemning. En perfekt avslutning på en fisketur som ble litt annerledes enn vi hadde sett for oss — men også utrolig hyggelig sammen med tre gode venner som deler den samme hemmelige hobbyen: å kose seg på tur, uansett vær, vannstand og antall knekte teltstenger.
Etter en sosial kveld, god søvn og frokost på setervollen, var det retrett hjem. Jeg kjente på den gode, varme takknemligheten som dukker opp når man innser at man har venner som både tåler regn, dårlig fiske og mine morgener der jeg pakker alt før de rekker å gni søvnen ut av øynene 😉
Venner betyr alt!

Takk for turen, Ole Hjalmar, Espen og Morten. Jeg blir med igjen, selv om vannstanden skulle være like lav som humoren vår.