1 år har gått siden jeg var her sist http://keikon.com/Hein2010.htm og selv om været ikke var lovende, bestemte vi oss, Ole Petter og jeg for å ta helgen inne på Hardangervidda i håp om å lure noen større ørret.
Fra Lappsteinen og inn til Hein er det 17km å gå, hvilket jeg brukte ca 3 timer på. Været var ikke aller værst denne ettermiddag og solen skinte innemellom skyene av og til. Værmeldingen sa regn, men dette er jo bare prognoser, hvilket man ikke skal stole for mye på. På vei inn traff jeg på et ekteparr som begge hadde Nikon speilreflekskamera hengende rundt halsen. Jeg merket fort at jeg hadde valgt feil denne turen. Ettersom dette var en helgtur, hadde jeg valgt å låne pocketkamera til min sønn. Jeg vet jo hva som er forskjellen, men lot meg velge feil alikevel. Dem fortalte om alt dem hadde sett og knipset bilde av, ja dem påsto også å ha sett Gaustatoppen fra Øvre Hein…
Langt skulle jeg heller ikke gå føre jeg så noe jeg ville ta bilde av. Macro-delen på pocketkamera sies å være bra, men det ble ikke det samme. Disse larvene så jeg fler av på veien der jeg ruslet alene. Ja, alene for Ole Petter skulle komme inn dagen etter og hadde planlagt å sove i bilen fra fredag til lørdags morgen. Tidlig hadde han planer om å gå innover! Dette var jo en fin plan ettersom stien fra Fagerheim og inn til Hein etter min mening er den beste turstien jeg har gått inn til Hein. Man går på fjellryggene innover og jeg hadde tørre og fine stier. Dette opplevde ikke Ole Petter neste morgen da han våknet opp i bagarsjerommet klokken 8. Tåke og regn, noe som forandret saken!
Vel, omsider var jeg kommet ned til Heinseter. Jeg hadde matpause etter 2 timer og etter 2,5 time kom jeg forbi den siste toppen som heter Heinbunuten. Derfra kunne jeg se Heinseter og hele vassdraget som lyste opp i solen. Det så ikke så langt ut, men det tok sin tid å gå de siste kilometerene!
Selv om veien ned var enkel å gå, var det jo deilig å komme frem å få seg en dusj. Det er første gang jeg dusjer inne på Hardangervidda. Vi hadde booket et parr netter på Heinseter, hvilket vi alltid har lurt på hvordan ville være. Rett før jeg kom ned, hadde tre voksne gutter fra Stavanger også ankommet. En av dem hadde vært uheldig å falt i steinrøysa ved broen over til hytta. Dette gikk ikke helt som planlagt, så turen endte neste morgen i luftambulansen til Ål for legesjekk. 
Å bo i dette landet er trygt føler jeg! Å vite at om noe skulle skje på tur, i trafikken eller på sjøen så finnes det et system som hjelper og tar vare på en stakkar. Dette er Norge fra sin beste side…
Det var blitt skikkelig høstfarge i fjellet! Temperaturen var ikke så ille med +12 gr ute på dagen, men det var værre med fiskelykken! Jeg har tidligere vært inne seint på året og fått fine og feite ørret, men slik ble det ikke med denne turen.
Ole Petter avtalte å være inne mellom kl 9 og 10, men hadde et skikkelig møkkavær på vei inn lørdags morgen. Jeg må innrømme å si at jeg ble urolig når man venter og ingen dukker opp. Sånn i utgangspunktet vet jeg jo at Ole Petter er fjellvandt, men ting kan jo skje, slik det skjedde for denne karen som skled på stein og falt. Ambulansepersonellet mente at han trolig hadde revet over noe muskelvev…
….og hva gjør man når fisken ikke er der eller ikke blir fristet av vårfluer eller streamere, jo fyrer kaffe og koser seg med det man har med i dagstursekken! Enkle kår blir en mager trøst!
Det nærmeste fisk vi kom, var serveringen inne på Heinseter. Sprøstekt ørretfilé med poteter og rømme. Selvsagt ble vi servert dette på fiskebordet som er velkjent inne på Heinseter. Hein elven er nok ikke mest kjent som fiske elv, men historier og fortellinger om store fisker bevises innrisset på et av bordene på seteren.
Sønnen til eieren av Heinseter hadde noen dager før oss fisket med mark under bruen. Nok en fortelling om en lykkelig kar som hadde kroket en ørret på 1,7kg ble faktum. Noen fikk det altså til mens vi var inne, men det var kanskje for sent på året for å lure disse på tørrflue. Selv på kvelden ved mørkets frembrudd var det heller ikke lykkerus å oppleve. Dette pleier jo å være en sikker periode på døgnet for å få ørreten til å ta fluene….
Heinseter avfotografert fra gammelt av. Jeg vet ikke når orginalen er tatt, men i dag er veldig mye forandret der inne. Nye bygg og en helt annen drift av seteren.
Returen hjem fra Hein gikk via noen fjellvann litt lengere opp i dalen. Grønenut tjørnan skulle også være fine vann å fiske i, men heller ikke her ble det store fangstrapporter å skrive om.
Den største fisken jeg fikk på turen var 5-6 hg og hadde en vakker rød-gull-drakt som viste tydlig tegn at det var gytetid for ørreten på fjellet. Kanskje det var derfor vi ikke fikk den helt store fiskehistorien å fortelle om eller kanskje det var feil fluer….
Uansett hyggelig å være to på tur. Godt å dele det man ser og opplever med andre liksinnede.
Neste år er det duket for fisketur til Kharlovka på tundraen inne på Kolahalvøya nord i Russland. Noe å se frem til ettersom dette trolig ble den siste tørrflueturen i år…..
Plassen min.... 