Kolahalvøya er et eldorado for ørretfiske, sto det på omtalen for filmen: Ørreteldorado!
Dette hadde vært en drøm for meg i mange år! Da vi bestemte oss for å «bare» bestille, antagelig vår aller beste fisketur, var det ennå bare 2006. I mellomtiden kom det ut en film som het «Ørreteldorado» og som viste hvorfor Kolahalvøya er kjent for å være verdens beste ørretfiske. Dette var skikkelig «porno» for alle fluefiskere!!!

Etter en lang dag var vi på vei fra Murmansk og inn mot Rynda Lodge der vi skulle laste inn i helikopter det vi skulle ha med oss i én uke inne ved Pina og Wulf´s Lear.
Vi hadde hørt masse rart om de gamle helikoptrene som nå skulle frakte oss inn. Det luktet parafin og det ristet veldig godt i det helikopteret lettet. Hørselsvern var en selvfølge ettersom jeg vil påstå at det var noe over middels høyt støynivå inne i helikopteret.

Etter en spennende kveld og natt var det Espen som la listen for hvordan det skulle gjøres neste dag. Etter å ha kjempet alene, dro gutten i land en rugg på 4,05kg. Den hadde tatt en Goddard Sedge i et lite stryk der man aldri ville tro at en så stor fisk sto. At ørretfiske på Kola ikke er som i Norge, visste seg for første gang.

Pina som ligger like ved Litza, er en typisk elv på Kola der store digre steiner lager perfekte plasser for ørreten. 
Jeg oppdaget fort at fisken her i elven sto foran steinene og ikke bak som jeg hadde trodd tidligere. Det var moro å prøve seg foran hver stein og bare la vårflueimitasjonen som var Streaking Caddis, stripe helt inntil steinen og vente på fisken skulle ta den.  «Head and Tail» vak var det vi hadde sett på filmene fra Kola og slik var det også nå når fluene mine ble tatt. En ubeskrivelig opplevelse å se disse store fiskene bestemt ta vårfluen.

Svein var også godt i gang. Når fisk på 1,5 – 2 kg tar fluen, er det moro med fluestenger som virkelig jobber. Vi fikk alle våre første fisker og alle var vel fornøyde med starten på dette eventyret vi hadde ventet i mer enn to år.

Etter å ha gått langs elvene må jeg bare oppfordre alle som ikke tror det går å holde naturen fri for søppel og avfall! Det fantes overhode ikke noe søppel etter mennesker her inne.
Måtte man drite, var en skuffe redskapen. Grav et hull, drit-og dra og grav så igjen!
Leste i en artikkel at det blir fraktet ca. 2 tonn med søppel ut fra Hardangervidden nasjonalpark hvert år og det er en skam, for det går an å holde naturen ren

Av alle ting som kunne skje, gikk det hull i neoprensokken på vadebuksen min. Jeg forsøkte med UV-lim og etterpå med en lapp, men dette holdt ikke. En veldig stor takk til dem som driver dette prosjektet og som fikk sendt ut en vadebukse til lån da vi forflyttet oss!

Svein hadde ikke fått de store ørretene ennå, men på vei tilbake mot camp´n, ville han prøve et lite strekk han hadde sett for seg. Moro for han, for her smalt det på en vakker ørret på 2,4 kg. Det er veldig spennende å håve slike store fisker. Det krever litt planlegging for hvordan man skal håve den. Et par runder og vipps så har man fått sin største ørret på bilde

Vi var kommet halv-veis på vår ferd her inne på Kola, og tiden for flytting var kommet.
At disse store helikoptrene er flyvedyktig var en ting, men da de kom flyvende over hodene våres og landet bare én meter fra beina våres, ble det grunn til litt tanker og meninger.
Helikoptrene var DIGRE, men selv det gikk også bra.

Vi var nå fløyet lengre vest og hadde landet på en plass som het Wulf´s Lear. Hvem den er oppkalt etter, vet jeg ikke, men mulig etter Peter Wulf som er en Svenske som har vært inne på kola ca.15 ganger. Her var det et annerledes landskap enn ved Pina. Fuktig, myrete og mer vegetasjon langs elven, noe som også førte til mer insektliv. Vi ble mer kjent med mygg og knott, men ikke mer enn at det var til å kose seg med!

Vi ble fortalt at fiskene i Kharlovka skulle være større enn de vi hadde fått i Pina. Dette bevisste Ole Petter etter noen få minutter og landet en ørret på 3,7 kg. At han hadde en form for dans der han hovet opp fisken, kan jeg forstå! Altså første fisk i Pina var 4,05 kg og den første ved Wulf´s Lear ble 3,7 kg. Snakk om å legge listen klar for oss andre da!

Ole Petter og Osmund med to vakre ørret tatt i ut-oset av et vann der de ble guidet av kokken Andrej. Espen, Svein og meg forsøkte også dette brekket og elv strekningen senere på ettermiddagen, men kjølig vind og lite insekter gav oss ikke det helt store.
Jeg tør å påstå at gjennomsnitt kondisjonen for ørreten på Kola er ca. 1,4-1,5. 

Wulf´Lear ligger lengre ned i vassdraget Kharlovka og en av de mer kjente plassene i vassdraget heter Big Trout og er velkjent for sine store fisker. Vi bestemte oss for å ta gåturen ditt opp, noe vi beregnet til ca. én time gåtur. Etter 45 minutter var vi noe i tvil om hvor dette var. Vi så mange vann rundt i det området der vi mente Big Trout var, og hadde alle våres mening om retningen. Resultatet ble at vi avbrøt denne turen, ettersom vi var her for å fiske og ikke å gå, dessuten var dette også den varmeste dagen her inne.

En vakker ørret som ble offer for litt fotografering. Det er ikke noe å klage på kondisjonen på fiskene. Jeg endte opp med 14 ørret over 1 kg og hadde mange gode opplevelser her på Kola. Den største jeg fikk var 2,7 kg, som for alltid kommer til å være det uoppnåelige, tror jeg!

3,8 kg, 4,05 kg og 4,5 kg
Totalt fikk vi fem som var sammen om denne turen, 48 ørret over 1 kg. Ole Petter var den som fikk den største. Den fikk han sent på kvelden og veiet 4,5 kg. Verken Osmund eller Ole Petter hadde med seg fotoapparat denne kvelden, noe som for Ole Petter antagelig er «litt» dumt. Espen var den eneste som har dokumentert ei gjedde på 1,5 kg her inne og er i motsetning sikkert glad for at det ikke finnes bilde av dem sammen.  For gjedde var det i vannene og det var til glede for kokken som fisket denne for å tørke dem til senere.
Dette var for meg som fluefisker en enorm stor drøm som gikk i oppfyllelse! En tur som alltid kommer til å være i fremste rekke når man en sen lørdags kveld skal fortelle alle andre om hvor stor fisk det var på Kola.