Det er slutten på sesongen og bladene drysser fra bjørketrærne som har de vakreste høstfarger her oppe i fjellet! Drømmen om en siste runde med vakende fisk i rennende elv dette året ble en realitet da jeg fikk muligheten til å besøke en god venn oppe i Ruskeskrittet, hvor jeg fikk noen dager, også sammen med XO som hans Border collie heter.

Etter en lang og varm høst, begynner det å ligne mer på en normal september, for nå nærmer gradestokken seg null-punktet på morgenen og vi kunne notere +4 grader. Bjørketrærne og lyngen har skiftet farger og det er et vakkert skue for en som bor langs kysten.
Værmeldingen denne uken var «litt sånn der», men den som intet våger, intet vinner, så jeg avtalte noen dager der oppe for å se om jeg kunne få med meg de siste vakene og kanskje ha flaks med noen utras på snellen.
Som mange har fått med seg, så er jo strømprisene «ALL TIME HIGH» om dagene, så kraftstasjonen kjørte jo selvsagt også disse dagene, hvilket på en måte er bra, for det er absolutt ikke vann i elvene fra fjellene, så det er jo da en positiv ting i all elendighet vedr de høye prisene. Aldri helt perfekt 🙂

Vi valgte en plass nederst i oset der John Birger viste det var noen større fisker og det tok ikke lang tid før vi faktisk kunne se fiskene i det vanvittig klare vannet! En av fiskene hadde allerede gravd opp en grop for gyting og denne omtalte vi som «Gravær´n». Den var enkelt å se fiskene dersom de sto innenfor et område men det var også utrolig sky når vi la ut fluen! Fiskene vaket superforsiktig om det var så vidt man kunne se vakene til tider, men når vi kastet mot dem var det stopp.

Onsdagen var fantastisk med varm fin temperatur og det var en nytelse å oppleve Ruskeskrittet også i September.
Utfordringen var at vi ønsket oss mer klekking av Baetis rhodani, men dem uteble også i det flotte høstværet. De var små dem vi så og det var krok 18-20 som var aktuelt. Grisesmått for en «trangsynt» gutt som meg, men det gikk jo på et vis å få tredd 0,10 spissen gjennom de små øyene på fluene, men herregud å smått!
Onsdagen ble en vanskelig dag, selv for «Wirkola»! Den var min eneste trøst ettersom gutten som virkelig kjenner elven og hver eneste stein i elven også slet med å klare å få disse fiskene på 1-2 kilo til å plukke våre imitasjoner av døgnfluene.

Etter noen gode sluker av edelt vann på kvelden var torsdagen foran oss, men det var værforandring på gang. Inne på fjellet, oppe på Hallingskarvet kunne vi se at det hadde lagt seg så vidt en tynt lag med melis, i-form av snø.
Vi valgte å prøve en del av elven litt lengere opp for å se om det skjedde noe ettersom det var vindstille og elven var noe mindre, men det var ganske dødt, så igjen gikk turen nedover til der vi hadde sett noen større kamerater. Det vaket ganske sporadisk, men når dem var oppe, så var det ingen tvil om at dem tok tørt. Jeg skiftet fra en parashut til en Baetis-klekker krok 18 og på første kast tok fisken. Tilslaget var i overkant raskt, så ingen fast fisk. Litt senere så jeg en fisk som var oppe flere ganger og la ut like over, og denne ga meg omsider opplevelsen av fast fisk og knarr-lyd fra fluesnella 🙂
Etter noen timers fiske på flere plasser, tok været en helt annen vending og vi fikk et lite vink om hva som er på vei. En iskald og kraftig vind rocket Ruskeskrittet nå og det var på en måte et hint at nok er nok. Gi deg mens leken er god!

En fin avslutning på tørrflue-sesongen 2021 men rennende elv, vakende ørret og en meget hyggelig guest fra John Birger. Takk for gjestfriheten og takk for denne fiskesesongen her oppe. Sees plutselig igjen i Skrittet 😉