Etter noen varme dager i sør, hvor Raki og Efes var tema, ble det mer eller mindre en spontan tur opp til den nordre halvdelen av Ålebyen for å tyne ut det siste av hva tørrfluefiske kan tilby. Forventningene var på plass og værmeldingen var også på vår side da vi hoppet inn i vadebuksene.Med nye, ferske og sprikende døgnfluer i krokstørrelse ned i #20 var vi optimister og hadde sett for oss en skikkelig røverhistorie her i etterkant, men slik ble det absolutt ikke! Elven som er en regulert elv, slik de fleste elver er i Norge, var nesten tom for rennende vann, for det var så vidt det var drag i elven. Her lå grus og stein tørt og ikke så mye som ei vårflue var å se. Hva skjer med habitaten langs en elv når kraftselskapene kjører så hardt opp eller ned som dem gjør? Hva er resultatet på sikt for ørret som i perioder lever i elvene og baserer seg på insekter, når det ikke finnes klekkinger som kanskje er forårsaket av nesten tørre elver gjennom sommersesongen? Dette var litt frustrerende å se, og i tillegg var det skremmende å se hvordan oset var begrodd av gress, noe som sikkert kan diskuteres om hvorfor, hvordan og åssen, men i kombinasjon av lite vann i elven og gjødsling/sprøyting av jordene inntil elven-og en kanonsommer med mye sollys, var dette et lite gunstig utgangspunkt for en fisketur. Sett i lys av mye klaging og sutring, ble det jo en sosial tur ettersom Trond og Ole Hjalmar dukket opp og gode historier med mye forklaring på et lavt nivå, gjorde helgen til en «god tur» lell.  Alt fra Sixpack til Hangman og utstyrdiskusjon var tema, så det sto ikke på den sosiale biten, men skulle gjerne sett noen nisevak der hode-rygg og halefinne ble eksponert. Om det blir flere turer etter brunørret vet jeg ikke, men snart er tiden for sjøørret igang og da er det jo lov å håpe på nytt. Ålesund har vertfall visst seg fra en dårligere side enn tidligere…