Kalenderen er ennå en måned fatsligere og vi er nå allerede i september og et godt skritt på vei mot kuldegrader, snø og varmere klær enn shorts og t-skjorte når man skal på turer! Da jeg våknet i dag lørdag 4 sep. var det +3 «varme»grader og må vel innse at boxer og kommando er over for i år!

Ettersom jeg ennå har muligheten til å stikke av gårde mens andre er på jobb, benyttet jeg muligheten også denne torsdagen, men ble vel noe i det seneste laget å sette kursen mot Skrimfjellet kl 18:30 fra Sandefjord når jeg for noen dager siden kunne konstante at det var mørkt på Vindfjell kl. 21:30. Uansett så tok jeg fatt i beina og husket ikke helt hvor langt det var å gå, men var forberedt på å måtte ta i bruk hodelykten om det skulle bli slik, litt avhengig av hvilke plasser som var tilgjengelig der inne på fjellvannene.

Da jeg etter kortere tur enn antatt kom opp på toppen på 650m.o.h. hadde solen akkurat forsvunnet bak Styggemannen og etterlatt seg en fantastisk fargerik himmel som måtte foreviges på et bilde. Klokken var nå 20:00 og jeg visste at det gikk fort med kveldens lys nå, så det var bare å «krysse fingrene» for at campen på Øyangen var ledig, ellers måtte planen endres. Akkurat det er ikke det største problemet nå man skal henge opp en hengekøye, men nå er jo jeg som jeg er, og flere mener jeg har noen OCD-bokstaver i navnet, så det blir fort tull ja 🙂

Men som ønsket så var den lille halvøya ut i vannet ledig, for det var jo torsdag og de fleste utenom meg skal vel på jobb fredag (ha-ha-ha)
Etter å ha fått rigget meg for natten og kokt meg en kopp kaffe, klarte jeg ikke la være å prøve en av de store vårfluene jeg har som vi brukte på Big Trout Kharlovka inne i Russland på Kolahalvøya, for å se om jeg klarte å lure noen fisker som gikk inn mot land for å lete etter vårfluer i mørket. For i mørket var det nå allerede innen jeg fikk rigget stangen. Det tok ikke mange kastene så smalt det i vannskorpen! Problemet var at når man ikke ser fluen eller vaket, blir det ofte tull dersom fisken ikke er grise-svær og sluker den store vårflue imitasjonen. Så store fisker er det lite av her, så man må ta tilslaget riktig, ergo så null fisk til Heiko denne kvelden.
Nettene så langt i sovepose hadde ikke vært til bryderi når det kom til å holde varmen, heller ikke på Hardangervidda i August, men denne natten våknet jeg et par ganger å kjente at jeg gjerne skulle hatt en stillongs på og samme med overkroppen. Da jeg omsider våknet på morgenen var solen allerede oppe, noe som varmet opp en kjølig hengekøye-tulling på fjellet uten nok varme klær med seg. Da jeg også fikk øynene i orden, så så jeg en liten «kamerat» som man gjerne ønsker synet av som fluefisker, nemlig en Stor Spissgjelledøgnflue eller en Leptophlebia Marginata som andre ville kalt den. De gjennomsiktige vingene til døgnfluen tilsier at dette er trolig den siste dagen den lever og at vi som fluefiskere bør tenke å fiske med en «spent spinner» som betyr at fluen er død og ligger med vingene flatt rett ut på vannet.

Etter en fantastisk god frokost med egg&bacon til et par kopper kaffe, var det fiske som fristet og vinden hadde lagt seg nå etter en litt ruskete natt, så forholdene var fine med litt spredte skyer og solskinn. I puljer klekket det døgnfluer samtidig som det svermet mygg i området, men vakene uteblev på formiddagen, så jeg bestemte meg for å ta en titt i ett av vannene som ligger rett på baksiden som heter Fiskelaus. I følge navnet så skulle man jo kanskje tro det motsatte, men her er det vel en luring som har levd og trodd at dette vannet skulle han ha for seg selv 🙂 Her var det mer liv, både blant insekter og fisk! Denne fantastisk fine dagen blant alle naturens høst farger og vakende fisk, skulle kunsten settes på en prøve i det å kunne få ørretene til å la seg lure av mine fluer.
En kjeeeeeeeempelang dag med mye innhold forklart med en liten setning: 1-0 til ørretene på Skrim!
Men jeg har lært gjennom de årene jeg har fisket etter ørret at det er veldig mye rundt vannene som er verdt å nyte. Hadde jeg skulle levd av fisk, hadde jeg vært tynn, og det er jeg ikke 🙂
Tilbake etter noen timer vandring med kamera og fluestang i et fargehav av bjørk, grantrær og lyng, så ble det et par kaffekopper og litt grubling da det hadde dukket opp noen utenlandske «turister» med kastemaskiner og mark som hadde slått seg ned 100m fra meg, så jeg valgte å forflytte meg til en annen fin plass ved nabovannet.

Rart med hvordan man tenker om å slå seg ned «oppå» andre folk! Det er jo så mange plasser å ta av, men neida, VI SKAL HIT!
Etter å ha funnet ny plass begynte det plutselig å dryppe fra himmelen. Det var ikke meldt! Verken YR.no eller Storm skrev noe om regnvær og ikke hadde jeg forutsett verken at det skulle blåse, regne eller bli så kjølig, men heldigvis hadde jeg som en fast til til hengekøya tarpen med. 3x4m tarp og det ble også redningen påløpende natt.

Etter regnværet som kom litt brått på ble det helt stille! Ikke en lyd fra fjellet eller naturens innbyggere. Var akkurat som at det var et varsel om at: Bare å grue deg Heiko, for denne natten skal du faan få!
Etter en god fiskeøkt inn i mørkets time sånn i 10-tiden på kvelden var det igjen tid for å krype inn i Drømmeland, men det var noe der ute som knakk grener og kvister! Jeg satte meg opp i hengekøya og satte på musikken på JBL´n for å håpe at «det» hørte meg…
etter å ha forsikret meg om det verken var Tusser, troll eller STORE bjørner, sovnet jeg. Sov helt til kl 02:10 da jeg våknet av at jeg var kald! Ja, det var vel det jeg nevnte på i sta om å ha med nok varme klær, og kanskje det ikke hadde vært dumt med en slik bomullspysj med slik fin lue, for det var blitt kjølig.
Da jeg våknet kl 7 så måtte jeg bare hoppe ut av posen og få på meg langbukse, langarmet skjorte og ullgenseren og tilbake i soveposen. Gradestokken viste +3 grader, så ja, det nærmer seg istid igjen og en påminnelse til meg selv om at stillongs, langarmet trøye og en lue er lurt fremover om man ikke skal våkne av å fryse.

takk til Skrim og noen fine dager her oppe et steinkast fra tjas-og mas. Selv om fisket ikke ble noe å fortelle om eller å ta bilder av, så finner jeg roen og gleden i mitt eget selskap selv om jeg innrømmer at en telefon med musikk, radio og Snapchat er litt OK når man er på tur alene. Man er ikke så alene mer, for har man dekning så er verden med deg lell 🙂