Det var tid for sommerferie og vi hadde booket oss inn i leiligheten til min svoger Tomas i Tyrkia. Leiligheten ble ferdigstilt høsten 2012 og ligger i Evrenseki som er 4 km fra Side i Tyrkia og 45min fra flyplassen i Antalya. Jeg hadde ikke hørt om Evrenseki før men hadde sett dette på kartet, så viste at det lå like utenfor Side og at det også her var kort vei til stranden. Den nærmeste store byen er Manavgat som ligger ganske rett nord for Side ca 72 km fra Antalya. At «noen» synes det er for varmt å tenke Tyrkia midt på sommeren, kan jeg forstå, men jaggu så er man også garantert blå himmel, sol og varme den tiden man er bortreist, slik at man ikke risikerer sol, vind, regn, overskyet, kaldt, forblåst….ja du forstår. Jeg ankom Evrenseki midt på dagen og må si det var en rå overgang fra Norge med sine 20 varmegrader til nå 37 i skyggen. Leiligheten lå østvendt, så verandaen hadde litt skygge, noe som var helt perfekt med en sol som sto midt på himmelen. Utenfor, i midten av leilighetskomplekset var det et stort basseng med strandstoler. Palmer og blomster var også med å pynte området som heter Orange Flower. Robin og Henriette hadde reist ned noen dager før direkte fra Roma og møtte Anne med ungene. Det var endelig tid for en skikkelig god og varm sommerferie sammen med familien 🙂

Vi har vært i Tyrkia før, og det var i 2006 og den gang i Alanya på Star Tour sitt Pascha Bay så lå 13 km utenfor Alanya. Den gang hadde jeg hørt og lest litt om Side, men fikk ikke vært der, så dette var et av målene for ferien og se den gamle delen av Side med alle de gamle ruinene tilbake til 2 år hundrede f.Kr.

Her ligger bl.a den gamle Pamfylia-teateret som hadde sitteplasser til ca. 20 000 mennesker, bymuren som er ganske slitt og det gamle hospitalet som de største ruinene foruten det velkjente Apollo-tempelet ytterst på halvøyen. Jeg må innrømme at jeg ble litt rørt da jeg kom inn i teateret litt med tanke på hva som historien forteller om hva som alt har foregått i disse arenaene med alt fra kamper til annen underholdning. Det som jeg ble mest imponert av, er at mye av ut-hoggingen i steinene ennå er godt bevart og at man kan se hva det er laget bilder av. Det foregår en restaurering av Apollo-tempelet og derfor var området rundt søylene avsperret. På Today´s Zaman kan man lese om at man skal jobbe for å forhindre at fuktighet og saltvannet tærer på konstruksjonene. Etter flere timer i solen var det på tide å finne godt å drikke, og det tok heller ikke lange tiden før noen av oss hadde fått på seg badetøy for å sette kursen rett i saltvannet mens andre slukket varmen med litt kaldt drikke. Middelhavet her inne hold ca 27 grader og på land var det i solen 59 grader, så den den verste kulden hadde gitt seg kan du si 🙂 En kjempefin video finnes her av området sett ovenfra! Videre i denne gamle delen av Side sto Byzantine Hospital for tur. Her møtte vi en «kar» som pratet i vei på Tysk og skulle ha oss med rundt inne i ruinen. Jeg forsto fort hva han bedrev sin tid med, nemlig å være en privat guide, og det gikk ikke lang tid før han sa: <<Give me some money, please>>. For en tulling, men slik ble det ikke! Det var ufattelig mye å se på og for ikke å snakke om forskjellen på «oss» og dem med tanke på hvilke resurser vi har f.eks av penger. Jeg får litt tanker i hodet når man oppdager at Bensin og Diesel koster det samme som her i Norge, mens lønninger der nede ikke er i nærheten av hva vi har her.

Vi ble godt kjent med tyrkerne som hadde startet opp en restaurant rett ved vårt bosted i Evrenseki. Sun City Restaurant blir drevet av Boran Karacann og Cengiz Atar, og åpnet sommeren 2013. Disse guttene hadde med seg Onur Başçek og Meltem Atar som også lyste opp kveldene med fantastiske gode middager. Maten var typisk tyrkisk og måltidene kostet fra 10-28 TL som er 30-60 NOK, mens en 0,5L. Efes øl kostet 7 TL, ca 21 kr.

Etter at gjestene hadde spist, var det oftet dekket for Tyrkisk dans, hvilket passet veldig godt for Anne. Guttene syntes det var moro at Anne kunne danse og tror nok også at Anne likte seg godt også. Ettersom jeg ikke er den første som løper ut på et dansegulv, fant jeg ofte kosen i et lite glass med Raki mens ungene surfet på internett.

Boran som var sjef for restauranten, ba oss med på tur til Manavgat for å spise en typisk Tyrkisk lunsj, hvilket vi sa ja til. Pide som er tyrkisk pizza fåes i flere varianter, men denne var slik det startet. 6 stk. én-meters lange Pider med tilbehør og drikke ble servert, noe som smakte kjempegodt! Her var alt på Pide´n av grønnsaker og krydder, så noe måtte av Pide´n. Da vi fikk regningen kostet dette 106 TL noe som tilsvarer ca. 300kr for 10 personer inkl drikke og kaffe/te og som Boran fortalte oss, så var dette en pris tyrkerne betaler og ikke en turist! Etter en herlig lunsj, gikk turen opp langs Manavgat River og Green Canyon der det i enden var en enorm demning og sjøen var grønn. Boran ville vise oss en hule som turistene som kom opp, ikke fikk se på deres sightseeing. En lang kanal som gikk skrått opp i fjellet og som endte ut i et stup langt ovenfor det oppdemte vannet The Oymapinar Baraj. En fantastisk utsikt som for noen av oss var ganske skremmende 😉 …og noe som ikke turistene som kommer opp med busser eller harry jeeper med russere får se og oppleve. Her finner du linken til hvor dette er. Boran var en god guide på denne turen, selv om han burde hatt medalje i formel 1-kjøring. Robin og Henriette kjørte sin egen leiebil, hvilket ikke var noe problem. Trafikkbildet i Tyrkia blir man fort kjent med, men da jeg fikk min leiebil noen dager senere, gikk det ca 200 meter før jeg hadde firehjul-skrens på den varme asfalten i en sving, og takk for at bilen til høyre for meg hadde slakket av, så ble det med skrekken og ikke med kræsj! Kjøremønsteret fungerer ved at man legger seg der det er plass og gir bonn gass. Avkjøringene kan fort være på motsatt av det vi er vandt til, så det dukker stadig opp noen «rundkjøringer» der man krysser møtende trafikk på motorveien, men dette fungerer fint bare man følger med! Alanya ble også et mål denne ferien ettersom vi hadde leiebiler, og med bilen trygt parkert i et parkeringsanlegg gikk turen til en av Alanya´s dryppsteinshuler Damlataş Cave. Damlataşgrotten ble oppdaget i 1948 ved en tilfeldighet under utbyggingen av havnen. Den ligger ved den vestre foten av halvøya. Det er en 50 m passasje ved inngangen. Etter denne passasjen kommer i en sylinderformet hulrom. Dette fører til kjelleren av hulen. Dryppsteinene og stalagmitter inne i grotten ble dannet i 15 tusen år. Foruten sin fascinerende skjønnhet hulen er kjent med sitt luft som er gunstig for astmatikere. Etter rykter om at astmatiske å puste inn luften i grotten, analyserte forskerne en prøve av luften for å bekrefte det faktum at luften var faktisk gunstig for pasienter med ikke-allergisk asthme. De fant ut at luften i grotten inneholdt 10 til 12 ganger mer karbondioksid enn vanlig luft og luftfuktighet på 95%. Temperaturen i hulen er 22 grader celsius. Etter å ha kjølet oss ned for så å bli kliss våte av svette p.g.a. luftfuktigheten, gikk turen opp på toppen av det samme fjellet som stikker ut i havet ved siden av den velkjente Cleopatrastranden, der borgen i Alanya,  Kalesi ligger. Vi tok taxi opp til toppen som ligger 250 moh og har en 6 km lang bymur rundt med ca 140 utkikkstårn. Her inne besøkte vi det stedet på borgen, hvor mange innsatte fra borgens fangehuller møtte sin skjebne. Når plassen i fangehullene ble for trang, ble de av fangene som hadde oppholdt seg lengst i fangehullet, stuet sammen på et lite platå ute ved borgkanten. En etter én skubbet fangene hverandre ut over kanten, inntil det til slutt kun var én igjen. Han fikk så tre forsøk på å kaste en stein ut over kanten og direkte ned i vannet. Mislyktes han, ble også han skubbet ut over kanten, – med den visse død til følge. Etter å ha vandret rundt i noen timer her oppe hvor man har verdens beste utsikt mens solen nådeløst svir av hver eneste flekk på kroppen som ikke er smurt med solkrem, gikk turen til fots nedover veien mot byen. Her dukket det opp motiver og en-og-annen liten bakgård var gjort om til en pust-i-bakken-plass hvor man fikk kjøpt noe å drikke eller andre suvenir.

Vi fant en bitte liten bakgård der mannen solgte vann og nypresset appelsinsaft mens konen iført et plagg satt og vevde tepper. Det er stor forskjell fra dette til den hverdagen vi lever i, så ungene fikk også føle litt på forskjellene! 
Etter en lang dag satte vi kursen tilbake mot Evrenseki, men stoppet ved den plassen vi husket så godt fra 2006 da vi var på ferie ved Pascha Bay og hadde noen fantastiske kvelder på Garden Beach. Her møtte vi «gamlemor og far» som serverte oss noen smakfulle middager på restauranten som ligger helt ved sandstranden og Anne hadde vel mer eller mindre noen sterke minner. Ungene og undertegnede brukte ikke lange tiden på å komme ut i det godt varme vannet som ga en god kjøling i varmen. Henriette og Robin som hadde vært delefinshow i Alanya etter turen i borgen, kom også for å ta middagen på denne plassen vi så gjerne ville tilbake til. Like god mat var det, men kanskje ikke så rart når jeg «igjen» gikk for Osmanish casarolle 🙂 Det ble også mange gode dager ved bassengkanten på Orange Flower og ettersom solen stakk over fjellkammen i øst kl 06:15, ble det jo selvsagt mange bilder. Bilder av hus, insekter, solen, vann og ungene ble det mye av, men jeg oppdaget da jeg vandret rundt at det på baksiden av leilighetene vokste tomater, agurker, chilli og vannmeloner, og vannmeloner har jeg aldri tatt bilder av! Snevert tema det også, men i en litt ensom stund der jeg vandret for meg selv, ble jo også det interessant. En av dagene etter vi hadde vært oppe i fjellet i Manavgat, hadde det vært en skogbrann i Manavgat sentrum, der dem har en stor foss som et symbol for deres vannkilde Manavgat River. De lokale fortalte om at det i år var varmere enn det pleier og at det var strengt forbudt med åpen ild eller griller nå. Store deler av denne grønne kilden ble helt oppbrent. Området nedenfor der vi bodde besto for det meste av store hotell som for det meste gjestet tyskere. Strendene utenfor disse var derfor forbeholdt hotellets gjester, men det var fler «Public beach» så ikke noe problem for utenom den enormt varme sanden som er midt på dagen! Her fikk man kjøpt enkle lunsjer og noe kaldt å drikke. Alkohol ble ikke servert på disse strandrestaurantene ettersom da tyrkere er muslimer og derav ikke drikker alkohol. Noen dager senere ville igjen Boran ha oss med på Rafting ettersom vi hadde nevnt dette som en ting vi kunne tenkt oss. Her ble det tur opp i fjellet på nytt og nå sammen med Onur og frisøren som hadde lokale ved siden av deres restaurant. Ca. 1 time med bil mot Antalya og inn i fjellet gikk det og igjen var det mr. rallycross som lå foran. Dette ble en kjøretur som viste innlandet i Tyrkia fra en ny side. Grønne-og frisk fjellsider og en elv som var så krystallklar som jeg kun har sett bilder av fra New Zealand. Vi kjørte så langt vi kom oppover før veien snudde over en kjempesmal bru, der det selvsagt sto en saueflokk med turister ikledd redningsvester og hjelmer. Vi skulle rafte med noen som Boran kjente og etter raftingen skulle vi bli kjørt opp for et uforglemmelig måltid. Iført de samme tingene som de andre merkelige turistene, var det dekket for 1,4 mil lang rafting sammen med ungene, Anne, Boran, Unor, frisøren og hun som var kapteinen i båten, ei 18 år ung vakker tyrkisk kvinne 🙂 Dette var min første tur nedover en elv med flere stryk som ga oss morsomme opplevelser. Mellom disse strykene var det flere rolige partier hvor vi frivillig og ufrivillig  fikk oss en dukkert i det iskalde vannet. Jeg tror ikke elven holdt mer enn 12-15 grader, så det stakk godt i kroppen når det over vann var rundt 40 grader. En herlig opplevelse som jeg er glad for at Anne hadde på tapeten. Vi hadde bedt om lunsj når vi kom tilbake etter 1,5 time rafting. Dem hadde lagd bekkørret som var innpakket i et blad fra et-eller-annet tre og så stekt. Dette sammen med ris og tomatsalat servert på et spisested som nesten hang utover elven vi hadde taftet i. Godt og smakfullt etter en god actoindag. De siste dagene i Evrenseki gikk til å kose seg ved bassenget og ved stranden inne mot Side. Dolmuş som er de lokale bussene, kostet 2-3 TL en vei og var en morsomt innslag mellom områdene vi bevegde oss i. Kebab er ikke kebab! Ungene likte veldig godt roll kebab mens jeg må si at Odana Kebab var den som jeg falt for. Den siste kvelden vår i Evrenseki ba vi Boran å lage Lammelår for oss 5 som var igjen etter at den andre familien reiste hjem noen dager før oss. Slik ble det og disse hadde stått i ovnen i 6 timer med masse gode grønnsaker og ble servert med ris og sauser. Jeg vet ikke om jeg burde skrive dette, men jeg påsto at dette var mørere enn lammelåret som svigermor serverer, men så er det sikkert forskjell på Tyrkisk og Norsk lam *ro-ro-ro*. 

Dette er en by som absolutt anbefales og som er et område som ennå ikke er ferdig utbygd. derfor er det også noe rimeligere i Evrenseki enn i f.eks Side og Alanya, men som er så nærme at det koster 3 TL (9kr) og tar 10 min med dolmuş. En plass jeg garantert vil reise til igjen og da leie den samme leiligheten fra Tomas Ekvoll

Opplysninger rundt leiligheten kan fåes fra Tomas Ekvoll eller undertegnede, men nettsiden finnes her: Ditt feriested i Tyrkia