Det er 1. mai og tid for den årlige dugnad på Vindfjell, der Svartvannssetra og båtene skal gjøres klar for en ny sesong for glade-og spesielt interesserte sjeler som er opptatt av bitte små insekter som ørreten liker svært så godt. Jeg satte snuten opp mot Vindfjell tidlig på morgenen og gradestokken viste +2 grader ute. Isen hadde ikke gått ennå, og det er nok en stund til den smelter og forsvinner, men det er fint å få unna jobben som bl.a. gjelder å skrape trebåtene slik at dem er klare for å lakkes. Det var et godt oppmøte på setervollen! Hyttekomiteen var også godt representert og sto senere på dagen for servering av nystekte vafler med jordbærsyltetøy og kaffe. Blå himmel og sol gjorde dugnaden til en grei skuring, for Svartvannssetra ble endevendt og vasket fra topp til bunn, og vedskjulet ble ryddet og klargjort for en ny ladning med ved som leveres senere i sommer. Treprammene som var 5 stk. for noen år siden, var til i dag bare 3 stk. og med godt mot satte noen av oss igang å skrape disse innvendig og utvendig, helt til vi kom til siste båt og nesten var ferdig også med denne, oppdaget at den ene siden var totalt morken. Vi hadde i noen år sagt at denne båten kun hadde én sesong igjen, men nå tok vi besluttingen og satte en strek.

Man kunne enkelt stikke et knivblad gjennom treverket, og det var kun lakket som holdt dette sammen, så nå er det kun 2 treprammer igjen i tillegg til 3. stk plastbåter som absolutt ikke har dem samme sjarmen eller er like gode å ro. For det er noe ved trebåter som gjør det fantastisk rolig å være på vannet. Lyden, stabilitet, sjarm og «den» følelsen av å ro en båt… så jeg håper at det blir en flatbånning igjen! En fin dugnadsdag som ble avsluttet med grillmat og godt humør ble det jeg sitter igjen med etter denne 1. mai 2013 🙂