3 generasjoner, 5 gutter, bestefar, sønn, nevø, stesønn og en fantastisk plass var rammene rundt denne helgen. Dette hadde jeg gledet meg til lenge, men det skal jo passe for alle, men det gikk! September 2010 gjorde jeg det samme og den gang bestemte jeg meg for at dette måtte gjentas slik at minnene for guttene vil være på plass for «den gang vi var på tur med bl.a bestefar» Hverdagene går så fort! Synes ikke det er mange ukene siden snøfreseren var igang og at vi sa vi var møkk lei av snøen, at det snart måtte bli litt varme og sol, og her den, denne sommeren 🙂 Solen skinner og det er sommer, hvilket også guttene hadde funnet ut om vanntemperaturen. Det måtte jo bades til tross for 12 grader i vannet. Stein, saks-og papir ble utvelgelsemetoden disse 3 gikk for og Noah var førstemann ut i vannet. Tøffe gutter som imponerer oss «noe» eldre som synes det blir i overkant litt for kalt vann og bade i. Det ble ikke noe fisking denne kvelden ettersom guttene var kjapt igang med å leke som barn trenger! En hverdag fylt med alvor, lekser og oppgaver er dette et sted man raskt glemmer alle bekymringer og plager. Bjørn-Martin som straks fyller 15 år og Noah som er yngst, forsvant fort opp i noen trær som i alle år har huset planker og spiker etter mange års «hyttebygging» og riving, og som for alltid på likt grunnlag som «steinen» på setervollen vil være en lekeplass for barn og ungdom. «Steinen» på setervollen har jo også en historie, ihvertfall i Turistforeningens historie for området, der steinen sies å ha blitt kastet ned fra Vindfjelltoppen av et sint Troll som skulle treffe kirken som ble bygget i Styrvoll. Så langt klarte ikke Trollet å kaste, for i ett med at han skulle kaste denne, så dukket solen opp over åskammen og steinen havnet der den i dag ligger, delt i to. Dette er den berømte steinen som alle barn og unge leker på og som fungerer som et monument på setervollen. En herlig kveld ble avsluttet med latter og noen skrøner fra den eldste og de yngste for alle var glade og fornøyde for en fin fredag. Lørdagen var det dekket for tur inn til Krokvann med fiskestenger, stormkjøkken og masse kos. Etter en litt tøff start på morgenen, kom vi oss inn på stien og koste oss på veien gjennom skog og myr. Etter en stund kom vi frem der vi skulle gå over en bru som forbinder Krokvanns to deler, men denne var delvis borte!

Litt sånn skuffet og overrasket måtte vi ta en pause for å finne ut hvor vi skulle sette kursen. Dårlig forberedt var jeg også på dette og hadde i tillegg kartet over området liggende hjemme. Hadde jeg ennå lest denne rapporten skikkelig fra Leif Erik «Et døgn i Siljanskogen 24-25 mai» så hadde jeg ikke gått hit! Vi snudde og gikk litt tilbake og havnet i Krokvannsklien der vi fant en fin plass for å tilbringe resten av dagen. Pølser i rundstykke til varm kakao sto på menyen, og etter dette var det Ruben og Noah som sto for underholdningen med markfiske som ga tryter i belønning. Ruben hadde også fått en ørret på, men etter litt tull med noen bjørketrær og knuter, mistet dem denne etter en litt uavklart hendelsesforløp for hvordan dem skulle få denne fisken på land! Dette er så moro å oppleve! Godt forsynte av en dag som bokstavelig startet med «A» og nå var på vei mot «Å», satte vi kursen tilbake til Sørbu. Igjen ventet setervollen som nok engang satte de 3 igang med «Boksen går» og klatring på steinen. Tore og Finn dukket også opp utover kvelden etter noen åretak på vannet etter vakende ørret som i disse dager både fråtser seg i døgnfluer men også store flymaur!

Jeg sitter igjen med en historie til deg, der min egen far og min egen sønn, samt 2 herlige gutter for muligheten til å lære, se og oppleve det jeg liker og elsker. Jeg ser også at barn opp til 15 års alder også finner tilbake leken og barnet i seg når man ikke er omringet av ting som stresser dem og det er derfor jeg er fortryllet vekk når jeg er på «Plassen min…» her oppe på Vindfjell og setervollen. Et godt og trygt minne…